Roberts Refleksjoner

Det var ikke så veldig god plass hjemme. Vi ungene delte rom, men det var ikke noe problem, snarere tvert i mot. Jeg husker det som hyggelig, særlig da vi var mindre og vedovnen i hjørnet knitret og kastet dansende lys på veggen. Lyset fra bilene som kjørte ned Sandbakken i sene kvelder lyste også opp rommet på en hyggelig måte. Jeg kan ikke huske gnisninger av noe slag mellom søsknene, man lærer vel tilpasse seg når man deler rom, slipe av skarpe kanter, vise hensyn. Soverommet i andre etasje var i hvert fall trygt og godt for meg, den yngste av guttene.

Men etter hvert som jeg vokste til og fikk behov for et mer utadvent (og på samme tid skjermet) sosialt liv, måtte noe gjøres. 

Det ble til at jeg flyttet ned i kjelleren. Der var det nemlig et ledig rom. Råkjeller, ubehandlede betongvegger og tak og en diger etasjevedovn i det ene hjørnet. Under kjellertrappa var det en potetbinge, og det var en slags matbod vis a vis, til syltetøy, saft, tomflasker og slikt. Det var det kjellere ble brukt til før i tiden, før kjellerstuenes inntog utover på syttitallet, med dertil hørende råteskadet tarkett, trysilpanel og hyttemøbler (og selvlagde bardisker for de kreative). Det ledige rommet jeg anekterte hadde hatt det formålet kjellerrom normalt hadde. Oppbevaring av ting som egentlig burde vært kastet.

Råkjeller. Taket var ikke pusset etter at forskalingen var fjernet. Jeg begynte med å male det, det sugde maling som var det en øldrikkende fyllik bak arbeidskolen. Taket ble aldri helt hvitt. men det ble lysere enn mørkegrått i hvert fall. Den ene veggen fikk en blå fargede, de andre veggene hvite. En gammel sofa fikk plass, et kjøkkenbord med forkortede bein, en kommode, en gammel stålampe av smijern, et par stoler og ei bokhylle. Et gammelt radiokabinett, kjøpt på auksjon på Gråberg fikk også plass. Da taksteinene som sto stablet langs den ene veggen ble dekket av planker ble de forvandlet til en utmerket stereobenk. Der fikk det viktigste plass, radio/forsterkeren (Radionette), platespilleren (Garrard) og de to 12,5 liters høytalerene (Tandberg), i tillegg til lpene som sto stablet i alfabetisk orden i gamle ølkasser fra Hamar Bryggeri. Både platespilleren og Sølvsuperen var selvkjøpt, Sannsynligvis var de et resultat av den sommeren en del av vennegjengen dro på sommerjobb i Sande, jordbærplukking. Jeg gikk også med avisen et par somre på den tiden, og priorerte vel riktig da jeg skulle bruke pengene. Jeg tror at rommet var klart den våren jeg sluttet på ungdomsskolen. I det ene hjørnet av “stereobenken” ble det forresten dekorativt plass til en utstillingsoverkropp (med rød karnevalsbh!) hentet fra en nedbrent herreklesbutikk på Østmoehjørnet.

Rommet i kjelleren var en ubetinget suksess fra første stund. Det ble et samlingpunkt, først for kompisene fra barne/ungdomsskolen. Her ble det diskutert og pratet og drukket te. Til å begynne med var det mye tedrikking og kortspill (Canasta!) og prating. Rommet ble et sted der vi møttes før vi dro på ut mart’nslørdagen, for eksempel, med drikkevarer i bæreposer.

Huset vårt var som nevnt lite, men det var romslig allikevel. Foreldrene mine satte pris på liv og røre i heimen, Det var sjelden noen påpakning om å dempe musikken eller avslutte fordi det var sent. Noen ganger kunne faderen selv komme ned å ta en øl og en prat han også, før ungdommene dro på byen. Dessuten var det sikkert greit for dem å ha full oversikt over venneflokk og begivenheter.

Brødrene mine var også hyppig tilstede i rommet, det var litt slik at omgangskretsene våre gled over i hverandre, ingen vanntette skott mellom den yngste og de eldre.

Rommet ble et senter for vor- og nachschpielene våre i tiden på vidergående, og til og med i perioden etter det, da jeg kom hjem fra Lillestrøm i helgene. Det opplevde nok en litt mer utagerende festing i den perioden, man vokste da til. 

Tiden gikk og tekoppene ble altså færre og vinflaskene mer frekvente. Musikken skiftet gradvis fra T.Rex, Slade, Wings, Mungo Jerry og Cat Stevens i retning Neil Young, Bob Dylan, Jerry Jeff Walker, Wishbone Ash eller Hoola Bandoola Band. Plakatene på veggene som til å begynne med kun fremstilte datidens helter som Ian Anderson, Sonja Kristina, Frank Zappa, Marc Bolan, John Lennon og desslike, ble etter hvert litt mer nyanserte, Sosialistisk Ungdoms plakatproduksjon ble representert; Marx’ samfunnspyramide, eller whatever. Etter hvert kom det bilder av litt mer tvetydig surrealistisk og anarkistisk art, i tillegg til alle rockefolka som hang der hele tiden.

På fredager og lørdager, etter at Tavernaen stengte, endte vi nemlig relativt ofte i det rommet. Nesten alltid, så vidt jeg husker. Etter hvert dukket det til og med opp jenter, der. Naturligvis. En skrivemaskin fikk fast plass på bordet, Underwood ca 1935, kjøpt på auksjon den også.

Da jeg mange år senere møtte fruen, viste det seg at hun i nesten 20 år hadde tatt vare på noe jeg skrev på den maskinen den gangen hun var der etter Tavarnens stengetid. Jeg ante ingeting om det, naturligvis, men hun hadde klare minner om det. Ikke nødvendigvis om meg, men om rommet. Og slik har det vært i ulike sammenhenger har jeg flere ganger møtt folk jeg knapt har visst hvem var, men som har hatt minner fra sene netter i kjellerrommet. Rommet hadde kanskje noe ved seg, allikevel, tross kjellerlukten, dårlig belysning og ølsøl på det gamle gulvteppet. Det ble i hvert fall et sosialt sted i ungdomstiden, rammen rundt utviklingen fra uskyldig te til whiskey, fra kortspill og kompiser og utprøving til verdensproblemer, politikk, poesi og kjæresterier. Og hele tiden med pop/rock/country (og litt jazz) som bakteppe.

I ettertid ser jeg at det var et både nødvendig og smart innfall å okkupere det ene kjellerrommet i heimen. Ingen tok (nevneverdig) skade av det, det var hyggelig for de fleste involverte. Alle tilbakemeldingene opp gjennom årene etterpå var udelt postive, nærmest undrende: Hvordan kunne du/dere få lov? Sa foreldrene aldri noe? Fikk de sove om nettene, med alle folka og musikken i kjelleren?

Poenget er vel at kjellerrommet fungerte nærmest som et strikkhopp: Man setter utfor og like for man skal crashlande, spretter man tilbake til utgangspunktet. Slik kom jeg også (nesten) alltid tilbake til utgangspunktet, og alt var såre vel. Så jeg for min del tror nok at foreldrene mine sov bedre når vi var i kjelleren enn når vi ikke var der.

Men Frank Zappa ble aldri spesielt populær upstairs.

Et inntrykk av hvordan rommet egentlig var, kan dere få her. Bildene er mørke og uskarpe, tatt under langt fra ideelle forhold med et dårlig Kodak polaroidkamera. De har siden levd et hardt liv. Men kanskje nettopp slike grumsete bildene med uklare fokus, fingeravtrykk og svake kontraster i bruntoner er det som trengs for å formidle realistisk hvordan det egentlig var, livet der nede i kjellerrommet.

Og hvis det er noen der ute som ikke vil bli gjenkjent i situasjoner de helst ikke vil minnes, er jeg mottakelig for å fjerne de bildene . 

Men det må gode begrunnelser til, altså.